Valgkampen i Norge handler ikke bare om ideer og visjoner – den handler også om penger. Summene som kanaliseres inn i politikken er betydelige, og begge politiske blokker mottar store bidrag. Men det avgjørende spørsmålet vi må stille oss er: hvem gir – og hvorfor.

En betydelig del av giverstøtten — om lag 74 millioner kroner — går til Høyre og Fremskrittspartiet. Begge partier har utpekt skattereduksjoner som høyeste prioritet ved regjeringsmakt: FrP har varslet at de vil avskaffe formuesskatten helt i neste periode, ifølge Dagsavisen. Høyre vil først redusere formuesskatten på «arbeidende kapital» og deretter fjerne den som del av en større omlegging av skattesystemet, anslått til rundt 30 milliarder kroner, ifølge NRK og Skattebetalerforeningen. Giverne nøyer seg ikke med stille støtte — mange bidrar aktivt med annonser og innlegg i mediene for å påvirke opinionen. Enkelte av påstandene de fremmer, kan lett tilbakevises av forskning og fagekspertise. 

Venstresiden mottar også betydelige beløp – 63–64 millioner kroner, hvorav 29 millioner fra LO, som representerer nærmere 970 000 medlemmer. Støtten her er forankret i saker som berører store grupper i samfunnet og som blant annet omfatter områder som: arbeidslivsrettigheter, velferd, og sosiale rettigheter. LO representerer en lang tradisjon der store arbeidstakerorganisasjoner støtter politiske partier ut fra kollektive interesser.

Forskjellen ligger ikke bare i beløpenes størrelse, men i hvem som står bak – og hvilke interesser pengene er ment å tjene:

●      På høyresiden står en eksklusiv minoritet av svært rike bidragsytere, med en tydelig agenda om å endre skattepolitikken til egen fordel.

●      På venstresiden står organisasjoner som representerer hundretusener av arbeidstakere, med mål om å styrke velferd, arbeidsliv og andre sosiale rettigheter for folk flest.

Dette er ikke ulovlig, men det reiser igjen spørsmålet om hvordan penger vil påvirke demokratiene.

Amerikanske tilstander?

Utviklingen i Norge bør ses i lys av erfaringene fra andre land. I USA åpnet Høyesterettsdommen Citizens United v. FEC i 2010 for ubegrensede pengegaver til politiske kampanjer. Resultatet er et system der kandidater i praksis må ha store investorer i ryggen for å kunne komme i posisjon til å bli valgt.